Siden etableringen av Store Norske i 1916 har vår hovedvirksomhet vært drift av kullgruvene i Longyearbyen og Svea. I dag driver vi kun Gruve 7.
Store Norske har opp gjennom årene tatt prøver og drevet forsøksboring for annen mineralutvinning, som gull i St. Jonsfjorden, uten at det har vært igangsatt industriell drift. Kull er det eneste mineralet som har dannet grunnlag for norsk bergverksvirksomhet på Svalbard over tid.
Hva er kull?
Enkelt sagt er kull rester etter forhistorisk vegetasjon. For millioner av år siden ble planterester til torv, deretter ble torvmyrene omdannet til kull. Omdannelsen skjedde svært gradvis ved at sand og stein la seg oppå torvlaget og kom under havnivå på grunn av bevegelser i landmassene.
Ved at torvlaget ble begravet gjennom millioner av år, ble det etter hvert utsatt for et enormt trykk og økende temperatur. På Svalbard kan for eksempel 400 meter fjell befinne seg over selve kullaget. Gjennom sammenpressingen og kjemiske reaksjoner, ble torv forvandlet til kull.
For å skape et kullag som gjør det mulig med kullgruvedrift, kreves mye torv og stabile, gunstige vekstforhold over lang tid. Et fem meter tykt kullag, som man finner i Svea, krever at det opprinnelig var et 50-60 meter tykt torvlag. Det har tatt anslagsvis 40.000 år med gode vekstforhold for plantene for å skape et slikt torvlag. Dette betyr at Svalbard hadde høyere temperaturer i forhistorisk tid som gjorde slik plantevekst mulig.
Forskjellige typer kull
Kull består i stor grad av karbon i tillegg til hydrogen, oksygen, nitrogen, svovel og en rekke sporstoffer.
Dannelsen av kull fra torv kalles innkulling og er avhengig av temperatur, trykk og tid. Graden av innkulling, opphavet til planterestene og innkullingsprosessen er bestemmende for kvaliteten og hvilken type kull som dannes. Generelt kan man si at kull med ung alder har lav innkullingsgrad og lavt karboninnhold, mens eldre kull har høyere innkullingsgrad og høyere karboninnhold og dermed høyere energiinnhold.
Kull deles inn i følgende typer:
- Brunkull, lignitt, tilhører en gruppe kull hvor innkullingsgraden er lav. Kullene har et energiinnhold eller en brennverdi på 3.500 til 4.500 kcal/kg. Brunkull regnes som en lav kullkvalitet og avgir større forurensing ved forbrenning enn kull med høyere innkullingsgrad.
- Steinkull har høyere innkullingsgrad enn brunkull. Det har dermed et høyere karbon- og energiinnhold og mindre fuktighet enn brunkullet. Brennverdien ligger på mellom 5.700 og 8.600 kcal/kg. Steinkullene deles i to kategorier, subbituminøse og bituminøse kull, hvor bituminøse er den mest høyverdige kategorien.
- Antrasitt er kull med mer enn 90 % karbon. Dette er den eldste typen av kull og den med høyest brennverdi (8600 kcal/kg).
Kullet som produseres av Store Norske er bituminøse kull med høy kvalitet med brennverdi på 7200 – 8000 kcal/kg, samt at det har lite forurensninger og derfor egner seg godt som høyverdig kull til metallurgisk og kjemisk industri.
Forklaring av faguttrykk
Alle bransjer har sin egen terminologi som kan virke uforståelig for utenforstående. På Svalbard har mange slike uttrykk etterhvert blitt en del av dagligtalen, og mange finnes også som en del av vår historie.
Her er de vanligste utrykkene innen kullgruvedrift:
- Sikre kull: Oppfarte kullreserver hvor kvalitet og kullmektighet er kjent på tre feltsider. Det skal i tillegg være en kjent observasjon på den fjerde siden.
- Sannsynlige kull: Reserver som ligger innenfor områder med en viss avstand fra en sammenhengende serie kull observasjoner som avdekninger, borehull eller stoller. Avstanden varierer ut fra geologiske og andre forhold i feltet og praktiseres i dag med 600 m for gruve 7 og Svea og 450-500 meter for gruve 3 og 6
- Mulige kull: Kullreserver som ligger i området 3-400 m utenfor de sannsynlige kullfeltene.
- Kullfløts: Et annet ord for kull-lag.
- Stoll: Betyr gruvegang.
- Tverrslag: I Svalbardterminolog brukt som betegnelse for avgrening av hovedstoll.
- Strosser (langveggstrosser): Steder i gruva hvor kullene brytes.
- Oppfaring: Nødvendig åpningsarbeider for å få en gruve produksjonsklar, det vil si driving av hovedstoller og tverrslag. Det er meget viktig at oppfaringen ligger et godt stykke foran produksjonen.
- Rom og pilardrift: Driftsform hvor det settes igjen kullpilarer som opptar fjelltrykket. Ved rom og pilardrift raser ikke produksjonsområdene sammen etter at kullaget er tatt ut, i motsetning til langveggstrosser hvor det skjer en kontrollert rasbrytning. Ved rom og pilardrift tar man ut en mindre prosentvis andel av det totale kullkvantum.
- Continuous miner: En helbrytningsmaskin for produksjon og oppfaring.
- Skeiding: Manuell utsortering ved gruveåpning av større steiner fra kullene. Betegner også det totale kvantum stein som fjernes ved skeiding og oppredning (differansen mellom brutto og netto produksjon).
- Oppredning: Mekanisk renseprosess hvor kull skilles fra skifer og stein. Oppredning omfatter også knusing og sikting av kull til ønskede kornstørrelser.