Boligprioriteringer i Longyearbyen

Av Henning Stalsberg, leder Store Norske Eiendom og Kristine Winge, ansvarlig for utleie i Store Norske Boliger

La oss først forklare bakgrunnen for dagens boligsituasjon. Staten eier Store Norske for å bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles i tråd med norsk svalbardpolitikk. Et bredt flertall på Stortinget har, gjennom Svalbardmeldingen, besluttet at det ikke skal bygges flere boliger i Longyearbyen. Dette begrunnes blant annet med hensynet til sårbar natur og et ønske om å begrense befolkningsveksten, fordi boliger og annen infrastruktur er kostbart på Svalbard.

Store Norske har i dag 515 boliger i Longyearbyen. Disse leies ut til bedrifter som igjen gir sine ansatte tilgang til bolig.

Ettersom det er begrensninger på antall boliger, har vi vært nødt til å rangere våre leietakere i en prioritert og en uprioritert gruppe. Det er også en klar føring i Svalbardmeldingen om å prioritere de viktigste samfunnsaktørene i Longyearbyen. Kategorisering i de to gruppene er gjort med utgangspunkt i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sin rapport om samfunnets kritiske funksjoner.

Av våre 515 boliger er 37 prosent utleid til prioriterte leietakere (23 prosent til Store Norske, 7 prosent til offentlige aktører og 7 prosent til private aktører med viktige samfunnsoppgaver). Det betyr at vi per i dag har 325 boliger eller 63 prosent som er utleid til uprioriterte leietakere.

I kategori med de uprioriterte virksomhetene, finner vi andre virksomheter på Svalbard, hvor blant annet reiselivsaktører er en stor gruppe. Dette er også en viktig og ønsket gruppe for Svalbardsamfunnet, men fordi næringene ikke er definert som samfunnskritisk får de dessverre ikke boligprioritet.

I Store Norske har vi grundige prosesser for fordeling av boliger, og hvordan vi kategoriserer de ulike leietakerne. I første omgang gjennomføres interne vurderinger i Store Norske Eiendom.

Noe av kritikken mot boligpolitikken vår har vært uforutsigbarheten for dem som står på venteliste i den uprioriterte gruppen. Mange mener at vi bør etablere en offentlig venteliste med kønummer. Dette har vi diskutert grundig, men foreløpig landet på nei.

Å offentliggjøre en slik liste kan skape falske forhåpninger, og vil ikke nødvendigvis gi økt forutsigbarhet, ettersom ledige boliger ikke alltid samsvarer med behov til de som står på venteliste, og søkere med prioritet uansett vil gå foran i køen.

Vi får også ofte kritikk for at enkelte boliger i perioder står tomme, selv om det finnes ventelister. Dette skyldes flere faktorer. Ofte har vi ikke mottatt noen oppsigelse av leieforholdet. Det kan være en leietaker som bytter arbeidstaker. Andre ganger dreier det seg om at vi som utleier må ha en viss kapasitet og beredskap. Vi må ha mulighet til å gjennomføre oppgraderinger og vedlikehold når det er nødvendig. Samtidig ønsker vi å unngå situasjoner der familier må flytte til fastlandet som følge av akutte hendelser, som for eksempel vannlekkasjer eller andre alvorlige hendelser i boligen de bor i.

Vi har samtidig forståelse for at særlig næringslivet etterlyser større forutsigbarhet i boligtilgangen. Uten boliger blir det vanskelig å rekruttere, investere og utvikle virksomhet i Longyearbyen. Samtidig er realiteten at innenfor dagens politiske rammer vil det alltid være knapphet, og dermed behov for prioriteringer. Vår oppgave er ikke å eliminere denne knappheten, men å forvalte den på en måte som best mulig ivaretar helheten i samfunnet. Det innebærer at vi må balansere hensynet til et livskraftig næringsliv med behovet for stabile, samfunnskritiske funksjoner og gjøre dette på en måte som er så transparent og konsistent som mulig over tid.